Foto: Veronica Berglyd Olsen / Hverdagsstøy

Krisemaksimering om juridisk kjønn

Omsider, og etter mange års kamp, ligger det nå et lovforslag på bordet som vil gjøre det enklere å endre juridisk kjønn i Norge. Likevel er det noen av den berørte gruppen som føler dette blir for enkelt.

Regjeringen la den 18. mars frem et meget bra forslag om å lovfeste praksis rundt det å få endre juridisk kjønn i Norge: «Lov om endring av juridisk kjønn» (Prop. 74 L/2015–2016).

Per i dag finnes det ingen lov rundt dette, men istedet en praksis som for det meste har bestått i å tilfredsstille en rekke utdaterte diagnosekriterier. Blant disse finner vi spesielt det sterkt kritiserte kravet om sterilisering, men også forventninger til kjønnssterotyp adferd som grenser til det absurde. Dette lovforslaget vil gjøre det å endre juridisk kjønn en formalitet på lik linje med å endre navn.

Litt for lett for noen

I en kronikk i Dagbladet skriver Mikael Bjerkeli, styreleder i Harry Benjamin resurssenter (HBRS), at lovforslaget gjør det for enkelt å endre juridisk kjønn. Begrunnelsen til HBRS er en rekke hypotetiske scenarioer som i realiteten har lite eller ingenting med saken å gjøre.

Det overrasker imidlertid ikke at dette kommer fra nettopp HBRS. De er én av fire organisasjoner som representerer transpersoner i Norge, og som var med på ekspertrapporten «Rett til rett kjønn – helse for alle kjønn» fra 2015. Jeg skrev forøvrig om denne for maddam.no i mai i fjor. Til å være en interesseorganisasjon for mennesker som bryter med normer for kjønn, har HBRS et svært konservativt syn på nettopp kjønn.

Harry Benjamin, som HBRS henter navnet sitt fra, var en sexolog som på 40–, 50– og 60–tallet jobbet mye med det han kalte «transseksualisme». Han var en av de første som tok denne gruppen mennesker på alvor, og tilbød behandling – slik som blant annet hormoner. Han utviklet også diagnosekriterier hvor han plasserte variasjoner i kjønnsuttrykk og ubehag med tildelt kjønn på en skala inndelt i syv typer, fordelt på tre grupper – hvorav én han kalte «ekte transseksuelle». Diagnosen henvises ofte til som Harry Benjamin-syndrom.

palmolive-soap-4

Palmolive-reklame fra 50–tallet

Født i feil århundre

Selv om Benjamin var historisk viktig for å få etablert et behandlingstilbud for mennesker som opplever kjønnsdysfori, var kriteriene han satte sterkt preget av hans tids sosiale normer for kjønn. Kriteriene var basert på observasjoner av pasienter og hans systematiseringer av disse, men pasientene levde også under de same kjønnsnormene han la til grunn. Det å måtte «leve i feil kjønn» rent sosialt kan være ganske krevende. Trekker man en pendel langt nok i én retning, vil den svinge like mye i andre retning. Å bruke menneskers respons til trange sosiale normer som en rettesnor er i utgangspunktet ganske problematisk.

I dag vet man at hvordan man velger å uttrykke seg ikke nødvendigvis reflekterer sterkt hvordan man identifiserer seg i forhold til kjønn. Dessverre har mye av grunnideologien i disse kjønnsnormative kriteriene blitt stående i evalueringen av kjønnsdysfori også i det norske behandlingssystemet. Spesielt for mennesker som identifiserer seg som kvinner er nåløyet trangt, og urovekkende få bli trodd. Det er få som klarer å overbevise de som sitter med definisjonsmakten om at deres ønske om behandling er genuin og nødvendig. Dessverre har HBRS som organisasjon i stor grad vært delaktige i å opprettholde dette gammeldagse kjønnshegemoniet.

HBRS sin konservative forståelse av kjønnsdysfori gjenspeiles i deres bruk av begreper som «født i feil kropp», noe Bjerkeli også gjør i sin kronikk. Mange enkeltpersoner bruker begrepet for å beskrive sin opplevelse av egen kropp i møte med et samfunn med sterke føringer for hvordan kropper skal være – og det er både forståelig og i seg selv uproblematisk. Det er imidlertid mer problematisk at dette blir en vedtatt forklaringsmodell for hva det vil si å leve med kjønnsdyfori. Å være«født i feil kropp» er en fysisk umulighet, og underkjenner at variasjoner i kjønnsutvikling, både fysisk og kognitivt, er en naturlig del av vår biologi – om enn i liten grad anerkjent av våre sosiale normer.

Den ideologiske linja til både Rikshospitalet og HBRS hører hjemme i forrige århundre og 50–tallets forståelse av kjønn og seksualitet, og ligger også til grunn for måten begge møter mennesker med kjønnsdysfori.

Elitisme innad i marginaliserte grupper

Bjerkeli ønsker, på lik linje med deres representant i ekspertgruppen, en såkalt refleksjonsperiode før en søknad om endring av juridisk kjønn effektueres. Begrunnelsen varierer, men Bjerkeli skriver i denne omgang følgende:

Vi frykter at forslaget i praksis fører til at folk i en sårbar fase mister et sikkerhetsnett. De aller fleste som opplever å ha et annet kjønn enn det de fikk ved fødselen, er svært reflekterte rundt det. Samtidig ser vi at det i sjeldne tilfeller bunner i et ønske om flukt fra tidligere dramatiske hendelser. Selv om juridisk kjønnsbytte kan føles som den eneste rette løsningen, er vi bekymret over at valget nå kan tas alene foran PC-en, uten at hjelpeapparat og nettverk får sjanse til å fange opp dem som trenger det.

For de av oss som kjenner til HBRS er Bjerkelis argumentasjon ikke spesielt overraskende. Motstanden deres mot endringen er i utgangspunktet ideologisk: de ønsker ikke at hvem som helst skal kunne endre juridisk kjønn. HBRS har ved flere anledningen uttrykket bekymring for at gruppen de mener de representerer ikke skal bli tatt på alvor om behandling og anerkjennelse av kjønnsidentitet blir tilgjengelig for alle som selv mener de har behov for dette.

Det naturlige kjønnsmangfoldet som finnes blant mennesker blir mer og mer synlig ettersom samfunnet slipper opp på de strengt definerte kjønnsrollene i vår kultur. Dette uroer ikke bare konservative organisasjoner som HBRS, men også internasjonalt har det historisk vært et skille mellom de som er mer opptatt av å være tradisjonelle og «ordentlige», og de som omfavner mangfoldet og verdsetter dette. Ofte kommer dette til uttrykk i en elitisme som er knyttet opp mot hvem som «kvalifiserer» til diagnosene og dermed kan betegnes som «ekte» i Harry Benjamins ånd.

Begrunnelsen er også ad-hoc

Bjerkeli er bekymret for at man skal miste et sikkerhetsnett. Hvorfor forsinket behandlingstid på endring av juridisk kjønn skulle være et sikkerhetsnett er usikkert. Å endre juridisk kjønn er en rent byråkratisk endring som er fullt reverserbar, og således er det ikke kritisk om noen i en potensiell sårbar fase skulle gjøre noe de angrer på. Et visst apparat rundt irreversible medisinske inngrep må finnes, og det er her sikkerhetsnettet trenges – der er også ekspertgruppen tydelig. Men å endre juridisk kjønn er ikke noe mer dramatisk i praksis enn å endre navn.

For de som til nå har måttet leve med misvisende ID-papirer er det likevel en betydelig forbedring av livssituasjonen. Det er ganske urimelig å legge meningsløse juridiske barrièrer i veien her. Det å gå rundt med feil informasjon i passet og andre ID-papirer er en ganske stor belastning, så vel som en innbydelse til trakassering hver gang man viser legitimasjon. I tillegg er det i praksis et reiseforbud til mange deler av verden, og medfører risiko andre steder.

Bjerkeli uttrykker også bekymring for at enkelte vil misbruke denne loven til å endre juridisk kjønn for moro skyld. Han viser til at dette allerede har skjedd i Danmark, der man har en 6 måneders innlagt forsinkelse i prosessen. Han undergraver med det ganske effektivt sitt eget argument ved å vise at en slik forsinkelse ikke har noen effekt her heller.

Da navneloven ble endret for en del år siden var det også noen som hadde det moro med dette, men hva så? Hvis Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha nå ønsker å opprettholde sin tradisjon med å ha det gøy med slike lovendringer, og vil endre juridisk kjønn til kvinne, er det noe problem? Det får være opp til ham.

Se også:

Ingvild Endestad, nyvalgt leder i FRI (tidligere LLH) sitt svar til Bjerkeli i Dagbladet: «Et tastetrykk unna anerkjennelse».

Fremhevede innlegg

Siste fra LHBT, Trans* og Kjønn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *