Om advarsler og trygge møteplasser

Diskusjonen rundt det som på engelsk kalles trigger warnings eller content warnings og safe spaces dukker av og til opp her i Norge også. Begge disse konseptene skaper frustrasjon blant enkelte. Kritikken går i hovedsak på at disse skaper trygge «bobler» der mennesker kan isolere seg fra meningsmotstandere og isolere seg fra den virkelige verden – såkalte ekko-kamre. Selv om det absolutt finnes eksempler på alt dette, brukes disse ytterpunktene som generell kritikk av lukkede sfærer, og er i så måte stråmannsargumenter.

Innholdsadvarsler

Trigger warnings er et begrep med en helt spesifikk betydning. Det henspeiler på det å trigge traumatiske minner, ofte knyttet til post-traumatisk stressyndrom.

A trauma trigger is an experience that causes someone to recall a previous traumatic memory, although the trigger itself need not be frightening or traumatic and can be indirectly or superficially reminiscent an earlier traumatic incident.

Er det noe jeg er enig i så er det at dette konseptet misbrukes en del. Likevel så er det legitimt å bruke slike advarsler på innhold som beskriver voldshandlinger og forskjellige former for hatvold. Å ta hensyn til at mennesker har opplevd traumatiske hendelser som de ikke ønsker å bli minnet på hele tiden er ikke fryktelig mye forlangt.

Men på generelt grunnlag er det greiest å bruke content warning, eller CW – en innholdsadvarsel på godt norsk. Dette er et videre begrep som kan omhandle både hatefulle ytringer, diskriminerende ideologi og bare sterke bilder som kan virke opprørende på mange. Norske medier har benyttet slike advarsler så lenge jeg kan huske, så at dette skulle være fryktelig kontroversielt har jeg liten forståelse for. Hvis innholdet ikke plager deg, så er det bare å ignorere advarselen. Enkelt og greit.

I prinsippet er ikke slike innholdadvarsler noe mer inngripende enn spolier-advarsler på en filmanmeldelse. Det ville virke urimelig om jeg ble sinna fordi det var en spoiler-advarsel på en filmeanmeldelse for en film jeg allerede har sett bare fordi den ikke angår meg.

Spoilers

Ikke ment for å kvele genuin debatt

En av de vanlige misforståelsene rundt bruken av innholdsadvarsler er at de skjermer folk for andre syn på omdiskuterte temaer. Dette er igjen kanskje sant i enkelttilfeller, men som et generelt argument holder det ikke vann.

I en verden hvor hatefulle ytringer og ytringer som beskriver diskriminerende ideologi er vanlige, må det være lov å skjerme seg mot disse om man har behov for det. I lhbt-miljøet blir vi stadig konfrontert med hatefulle ytringer. Ingen av oss er på noen måte forpliktet til å sitte ned og lytte til slike, eller ta dem på alvor. Likevel, de av oss som jobber med lhbt-rettet politikk følger med på disse debattene også. At en ytring deles med en advarsel gjør ikke at vi skygger banen, men vi kan gjøre et valg om vi ønsker å lese dette på det gjeldende tidspunkt. Uansett er det greit å være forberedt på innholdet.

Det er ikke alltid man har like mye overskudd til den type meningsytringer, og det er ikke akkurat slik at den type ytringer bringer noe særlig nytt til bordet. I min digitale omgangskrets er det mange som jobber med lhbt-spørsmål både politisk og i medier flere steder i verden. Hvis man tenker at slike advarsler betyr at vi ikke leser denne typen ytringer så tar man grundig feil.

Når man ikke er en del av den marginaliserte gruppen er det langt enklere å forholde seg til slike ytringer, selv om man kanskje blir provosert av dem. Det er ganske åpenbart at mye av kritikken mot slike advarsler kommer fra mennesker som tilhører grupper som sjeldent eller aldri selv blir utsatt for denne typen marginalisering.

Trygge møteplasser

Safe spaces, eller trygge møteplasser, sidestilles ofte i denne typen kritikk. Igjen kommer den i hovedsak fra mennesker som ikke tilhører marginaliserte grupper. Den samme stråmannen reises også ofte mot slike trygge møteplasser: at de er ideologisk bobler og at man ekskluderer seg selv fra en større samfunnsdebatt.

Selvfølgelig er det uheldig om man faktisk isolerer seg fullstendig og bare diskuterer politiske spørsmål med mennesker man er enige med, men dette er ikke hva trygge møteplasser handler om. Historisk sett har slike oppstått både i kvinnebevegelsen og lhbt-miljøer for å skape et fristed hvor man kan møtes å snakke om felles utfordringer uten at det står utenforstående forståsegpåere som brøler inn i øret ditt at dine opplevelser av marginalisering ikke er reelle. Det er også et sted hvor man kan slappe av og ikke være redd for å være seg selv.

Norsk lhbt-historie er full av eksempler på trygge møteplasser, og de er helt avgjørende både for å utvikle en felles identitet og et politisk momentum for videre arbeid utad. De handler virkelig ikke om a isolere seg. Snarere tvert imot. Jeg har selv vært med og drevet slike trygge møteplasser, og de er nettopp til for å gi mennesker et grunnlag for å møte resten av samfunnet.

Falsk balanse og såkalte «ekko-kamre»

Av og til er det også nødvendig å samles om et felles politisk ståsted. At kvinner samles for å diskutere kvinnesak uten menn, og at mennesker med migrasjonsbakgrunn samles for å snakke om sine utfordringer uten hvite nordmenn tilstede, er ofte viktig for å kunne bygge opp en felles politisk platform så vel som å skape et nettverk.

Blant den utenforstående privilegerte majoritet finnes det alltid mennesker som mener de har rett på å bli hørt av slike grupper. De benytter seg av et slags falsk balanse-argument der man hevder at deres synspunkter – uansett kunnskapsnivå – er viktige bidrag i debatten. Det er nesten komplett umulig å delta i en åpen debatt om for eksempel feminisme uten at et knippe menn kommer inn og insisterer på å bli hørt. De overkjører svært ofte debatten, og kvinner går lei og trekker seg ut. Dette har jeg opplev utallige ganger, og jeg har rett og slett sluttet å delta i åpne feministiske grupper av akkurat denne grunnen.

Slike mennesker liker å hevde at deres innspill er nødvendig kritikk av gruppens ideologi, men i majoriteten av tilfellene har de ikke engang satt seg inn i feltet de debatterer, og teppebomber den istedet med høyballer.

Det er også her anklagen om ekko-kamre kommer inn. Enkelte har vanskelig for å akseptere at deres innspill ikke er interessante for debatten. Beskyldningen om at man ønsker et ekko-kammer er bekvemmelig fordi den impliserer at problemet ikke ligger ved deres innspill, men snarere at deres innspill er for vanskelige å ta tak i.

Så godt som alle vitenskaplige institusjoner blir kontaktet med jevne mellomrom av mennesker som mener de har gjort oppdagelser som fundamentalt vil endre dette fagfeltet. Som fysiker er det ikke få wannabe-Einsteiner som har sendt meg og tusenvis av andre fysikere e-poster med spektakulære teorier. Av og til er disse relativt sofistikere, men de har til felles at de som oftest ser fagfeltet gjennom et filter som grovt forenkler kompleksiteten i det. Nøyaktig det samme møtes man med i andre arenaer – som for eksempel temaer som feminisme, kjønn, og seksualitet.

Joda, ekko-kamre finnes både i politikk, ideologi og vitenskap. Men det faktum at disse finnes betyr ikke at alle som er uenig med deg dermed tilhører et slikt ekko-kammer. Det kan hende at dine innspill rett og slett bare er teite og at vi av og til ønsker å ha en informert debatt uten deg. Get over it.

Fremhevede innlegg

Siste fra Feminisme og LHBT

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *