Skjermdump fra Nrk

De godes tyranni

Statsminister Erna Solberg har denne uken utnevnt en rekke nye ministere. Sylvi Listhaug blir nå innvandrings- og integreringsminister. Det kunne selvfølgelig vært verre. Vi kunne fått Per Sandberg i denne ministerposten, men Listhaug er kanskje ikke så mye bedre om vi skal legge tidligere uttalelser til grunn. Som sine partifeller går heller ikke Listhaug av veien for å polarisere debatten – i god populistisk tradisjon.

Ytre høyre er angivelig opptatt av å bevare vår kultur og våre tradisjoner, men samtidig er det ikke alle tradisjoner det er like verdt å ta vare på. Vår tradisjon for å vise solidaritet med dem som har mindre enn oss eller som har flyktet fra krig og terror er en av disse.

Sosialist-spøkelser i hver en krok

Det er ikke bare det norske satiremiljøet som er gjennomsyret av venstrevridde skapninger fra mørkets røde avgrunn. Sylvi Listhaug mener bestemt at «godhetstyranniet rir det norske samfunnet som en mare» og at kirken er «gjennomsyret sosialistisk».

At kirken er gjennomsyret av sosialisme begrunner hun med kirkens utspill rundt oljeleting i Lofoten. Kirken selv begrunner utspillet med at vi alle har «et ansvar for forvaltningen av skaperverket» og at det «handler om urettferdighet og massive skader på jordkloden vår». Men det jo bare ligge noe mer bak.

Det er kanskje ikke så rart at hun trekker den konklusjonen. Ytre høyre foretrekker å dytte all offentlig debatt inn på en pen rekke som strekker seg fra det politiske venstre til det politiske høyre, helst uten et sentrum. Denne endimensjonale speilingen av all debatt gjør det selvfølgelig mye enklere å ta stilling til enhver uttalelse uten alt arbeidet med å sette seg inn i bakgrunnen. Kirken er sosialister og tradisjonell norsk medmenneskelighet er tyranni. Vi bor i verdens beste land, og skal ikke dele med noen. Stikk og plag noen andre.

Kommentator Sigve Indregard på Twitter: «Har jeg forstått regjeringen rett: Kirken er en sosialistisk propagandasentral, og det er viktig at alle skolebarn går dit før jul?»

Kommentator Sigve Indregard på Twitter: «Har jeg forstått regjeringen rett: Kirken er en sosialistisk propagandasentral, og det er viktig at alle skolebarn går dit før jul?»

Den kirkelige godhet er overdrevet

Akkurat når det gjelder kirkens solidaritet og medmenneskelighet er den ofte ganske selektiv. Kirken foretrekker fortsatt å behandle mennesker som ønsker å gifte seg med noen av samme kjønn som annenrangs medlemmer. Man skal ikke besudle den privilegerte majoritet ved å sidestille dem med oss andre.

I den evinnelige skolegudstjenestedebatten – det blir jo ikke jul uten – ser vi en svært selektiv forståelse av religionsfrihet. Aud Kristin Saltvik Aasen, rådgiver i Nidaros Bispedømmeråd, illustrerte godt kirkens navlebeskuende holdninger på Dagsrevyen sist torsdag, der temaet var aktiv påmelding til skolegudstjeneste.

Vi syns det er unødvendig å endre en praksis som fungerer godt. Når 75% av Norges befolkning, og 80% av innbyggerne i Trøndelag, er medlemmer av Den norske kirke, så må det være lov å stille spørsmålstegn om det faktisk er nødvendig å ha aktiv påmelding.

At dette fungerer godt for kirken tviler jeg ikke på. Det gjør åpenbart medlemsystemet deres også der ikke engang aktiv avmelding har en effekt. Men aktiv påmelding til gudstjeneste er et utmerket tiltak. Å forstå religioner og å lære om dem er en viktig del av en god utdannelse, men direkte religionsutøvelse er hverken en nødvendig del av denne utdannelsen eller noe som hører hjemme i en offentlig skole. Det bør være noe man aktivt velger, ikke aktivt må velge bort.

Aasens argumentasjon eksisterer i en tradisjon der majoritetsreligionen har stått i en særstilling og tidligere vært beskyttet av blant annet blasfemilovverk. Man stiller seg til dels uforstående til at mennesker kan se på deres monopol som problematisk, og kontrer med banaliteter som «ingen tar skade av en gudstjeneste». Ingen tar skade av å slippe heller.

Sikkert godt inspirert av Listhaug har domprost i Tønsberg, David Gjerp, konstruert ordet «nøytralitetstyranni» for å beskrive dette tapet av forrang. I en kommentar i Dagbladet beskriver John Olav Egeland hele debatten som «en storm i en kopp med gløgg». Kulturmajoritetens evne til å fremstille seg selv som offer vil uansett ingen ende ta, og har for lengst blitt en parodi på seg selv.

Men tilbake til Listhaug. At hun kaller den svært så verdikonservative kirken for sosialistisk er ren kirsebærplukking. Sentrale debatter i vår tid, som miljødebatten, strekker seg langt utenfor den tradisjonelle politiske høyre-venstre-aksen. At ytre høyre helst vil glemme hele problemstillingen, og har en like dårlig forståelse av klimaforskning som ytringsfrihet, er forøvrig ikke noe nytt. Vi har også blitt vandt til at alle som ikke er enige med dem automatisk er venstrevridde, og driver med knebling. Gir mediene motstanderne deres taletid, ja så er mediene også venstrevridde selvsagt. Ikke rart gjengen er mørkredde.

Alt var bedre før når ikke alt var så skummelt

Selvfølgelig er den monokulturelle utopien til ytre høyre en illusjon. Kulturer er ikke statiske, og innflytelsene på vår kultur fra andre kulturer er konstant og svært tydelig for de av oss som har levd noen tiår. Min mormor, som var født i 1912, oppfattet Grandiosaen som noe eksotisk og fremmed, og «pizza» var et ord hun aldri lærte å uttale riktig. For vår generasjon er Grandiosaen imidlertid blitt erkenorsk, og diskusjoner rundt hvorvidt man bør få den med eller uten paprika er av nasjonal interesse.

Ikke engang isolerte Nord-Korea er immune mot innflytelse utenfra, selv om de slipper unna våre verste kulinariske overtramp. Men drømmen om et samfunn som ikke endrer seg nevneverdig er en illusjon i vår globaliserte tid – og har strengt tatt alltid vært en illusjon. Nordmenn elsker i tillegg å reise, og vil gjerne oppleve verden og andre kulturer. Noen foretrekker også å bo i Spania hvor de er frekke nok til ikke å snakker norsk. Selv om Carl I. Hagen mener de burde lære seg det på flekken. Kanskje på tide Spania sender dem hjem dit de kom fra?

I ytre høyre frykter man altså ikke enhver form for kulturell utveksling. Bak et uttalt ønske om å ivareta norsk særegenhet finnes det en dårlig skjult frykt for alt som ikke er vestlig og blenda-hvitt – eller i det minste grundig hvitvasket. Et eksempel på denne frykten ser vi når forskremte rikinger på Oslos verste vestkant vil ha seg frabedt en invasjon av flyktninger fra det skumle, mørke utland i form av et nytt mottak. En nabo sier til Aftenposten:

Jeg har forståelse for at vi må ta vår del av dugnaden. Men jeg vil gi uttrykk for at jeg er redd. Jeg ser for meg at det står hundre fremmede menn på t-banestasjonen og skal til byen. Jeg frykter unge menn, vandrende dynamittgubber, som går rundt. Jeg frykter at jeg ikke tør gå til Montebello stasjon lenger

Når paranoiaen når slike proporsjoner er det kanskje på tide å tone ned skremselspropagandaen. Men siden en annen konsekvens av denne er at mange velgere flykter i panikk til Frp, er det vel lite som motiver til å moderere retorikken. Frykten må vi ta på alvor, men det er dessverre mye lettere å nøre opp under irrasjonell frykt enn det er å bekjempe den. Den er en psykologisk mekanisme ytre høyre elsker å utnytte.

Som komiker Dara O’Briain påpeker er det en dårlig idé å lage politikk basert på frykt. Gunnar Tjomlid har forøvrig gravd seg ned i voldsstatistikken og sett litt på denne typen argumenter. Konklusjonen er at også i Norge er kriminaliteten fallende, og innvandring er ingen trussel mot denne trenden.

Listhaug har lovet å levere

Listhaug har allerede lovet å levere hardtslående politikk i god Frp-tradisjon – altså politikk som går stikk imot tradisjonell norsk medmenneskelighet. Marie Simonsen mener det allerede er for sent. Den politiske debatten om flyktningene har allerede tatt en brå høyresving den siste tiden.

Spørsmålet er om hun er for seint ute. Selv godhetsposører har krøpet til korset og latt seg lokke til et inderlig forsvar av salmesang. Det er snart ikke en flekk i innvandringsdebatten Frp er alene om å tilsmusse. På høyresida krangles det så busta fyker om hvem som har riktig dato for undergang. Heller ikke på Stortinget er det lett for Frp å skille seg ut, tross Knut Arild Hareide bestrebelser.

Så der står vi i dag. Det er bare SV og MDG som representerer «godhetstyranniets» siste skanse. Resten, inkludert Krf, har dilta etter Frp – kanskje i frykt for at velgerbølgen 2017 skal slå for langt innover de mørkeblå strender. Jeg vil i hvert fall ikke være med på denne sniktyranniseringen av samfunnet og samfunnsdebatten. Som illustrasjonsbildet påpeker: «Med hjartet på rette staden» har virkelig gått ut. God jul!

Fremhevede innlegg

Siste fra Politikk og Samfunn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *