Om ytringsfrihet og blasfemi

Da jeg en gang i tiden var kristen lot jeg meg ikke provosere av blasfemi. Jeg ristet gjerne på hodet av det, og syntes kanskje ikke alltid det var like morsomt, men det plaget meg ikke. Jeg syntes imidlertid at The Flying Spaghetti Monster, og andre typer parodier på religion var veldig morsomme. De er flinke til å ta religionen på kornet.

Men det var meg, og ikke alle så det på samme måten. I dag er jeg ateist, og jeg har ingen grunn til å føle meg støtt av blasfemi. Blasfemi angår ikke meg direkte lengre. Blasfemi har likevel et annet poeng enn å støte, og jeg kommer tilbake til det til slutt.

Spark oppover, ikke nedover

Det er stor forskjell på å gjøre narr av en idé og det å gjøre narr av mennesker for den de er, også kulturelt, når dette samtidig er grunnlag for diskriminering. Det er ikke alltid latterliggjøring og diskriminering er så lett å skille fra hverandre.

Selv om Islam er en av verdens største religioner, er muslimer i vesten også ofte marginaliserte både på grunn av etnisitet og religion. Ofte skiller man ikke på disse når man generaliserer – heller ikke i satire og karikatur. Ikke all karikering treffer riktig. Vi skal heller ikke glemme at flertallene av ofrene for slike radikaliserte grupper befinner seg i den muslimske verden og ellers utenfor Vesten.

Tegningen viser en muslim som sier «I'm just a muslim». På venstre siden står en person som peker på personen i midten og sier «you're with the infidels» og på høyre siden står en anne n person og sier «you're with the terrorists»..

Fra tegnerens egen Twitter-konto.

Spark oppover, ikke nedover er en grei tommelfingerregel. Å kritisere regimer og radikale grupper er helt flott, uansett hvilken religion eller ideologi de måtte tilhøre, men religioner er ikke uniforme og ikke alle mener det samme innad i dem. Det er egentlig noe de fleste vet, men likevel er man fryktelig glade i å generalisere.

I tillegg så er jeg ikke overbevist om at angrepet på Charlie Hebdo kun handlet om magasinet og deres karikaturer. Terror handler om å skape frykt – om å nøre opp under konflikten mellom dominerende kulturer i forskjellige delene av verden. Michael Deacon gjør seg noen tanker om akkurat det i en kommentar i britiske The Telegraph. Frykt og polarisering fører til at flere strømmer mot de ideologiske ytterpunktene. «Result: terrorists swell their ranks for a civil war they long to provoke non-Muslims into starting,» mener Deacon. På den andre siden nører dette opp under fremmedfrykten som er på fremmarsj i Europa.

Je suis Charlie

Er jeg Charlie? Jeg vet ikke. Jeg kjenner ikke spesielt mye til magasinet Charlie Hebdo og hva de står for, så jeg skal ikke uttale meg om hva deres motivasjon og hensikt har vært. Øyvind Strømmen har utdypet litt om dette i en Facebook-kommentar som er verdt å lese.

Jeg registrerer at mange i sosiale medier fremstiller dem som rasister og seksister, mens andre glorifiserer dem. Jeg føler ikke noe behov for å gjøre noen av delene fordi dette handler ikke om magasinet i seg selv, men om prinsipper. Det handler også om at 12 mennesker har blitt drept for å benytte seg av en fundamental menneskerettighet: ytringsfriheten. Strømmen oppsummerer det slik:

For det spiller selvsagt ingen rolle at Charlie Hebdo er et kontroversielt ukeblad. Terrorangrepet i Paris i går var et angrep på ytringsfriheten, og et angrep på den frie pressen, og det helt uavhengig av om bladet er kontroversielt. Gjerningsmennene – to av dem antagelig nylig hjemvendt fra Syria – representerer en menneskefiendtlig, hatsk og totalitær ideologi, uavhengig av hva du, jeg eller noen andre skulle mene om Charlie Hebdo som tidsskrift.

En menneskerett

Ytringsfriheten strekker seg langt. Vi tåler å bli fornærmet og krenket så lenge vi alle har samme muligheten til å svare, og da mener jeg samme muligheten i offentligheten, i samfunnet. Grensen går der man bidrar til undertrykking og diskriminering. Det sier jeg som en LHBT-person som selv tilhører en ofte diskriminert gruppe. En gruppe som i andre land forfølges av blant annet både kristne og islamske regimer, og som er under stort press i blant annet Russland.

Muslimer bør og skal ha muligheten til å svare på kritikk, og også kritisere makta, akkurat som alle andre. Mennesker som protesterer mot andre menneskers ytringer blir ofte anklaget for å ønske å begrense deres ytringsfrihet. Det er en misforståelse av hva ytringsfrihet er. Adam Lee, en blogger på Patheos, et ateistisk bloggnettverk, oppsummerer ytringsfriheten som retten til å ytre sine tanker uten å bli sensurert av makthaverne eller møte sanksjoner fra utenomlovlige grupper som trakassering og vold. Ytringsfrihet er ikke blant annet retten til å bli tatt seriøst, til å bli lyttet til av alle, til å trakassere de som er uenige med deg, eller til å ikke bli motsagt.

Saudi Arabia, som også har fordømt terrorhandlingen i Paris, har selv ingen respekt for ytringsfriheten. En blogger har blitt dømt til 1000 piskeslag for å ha fornærmet Islam. Totalitære regimer verden over både må og skal kritiseres, og deres makt undermineres med ordet og strekens makt – også av andre muslimer og ikke-muslimer. Disse bør ha vår fulle støtte. Ytringsfriheten er ikke en vestlig verdi – den er universell.

Blasfemi er mer enn latterliggjøring

På et spørsmål i Dagens Næringsliv om det er viktig å stå opp for retten til å drive blasfemi svarer Jonas Gahr Støre:

Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten.

Jeg er helt uenig med Støre her. Blasfemi er mer enn bare humor og krenking. Blasfemi er en måte å undergrave makten til religion i en verden med mange århundrer av undertrykking i religionens navn, og hvor religion både undertrykker og aktivt motarbeider lovfesting av menneskerettigheter for alle grupper i befolkningen. Som LHBT-aktivist er det svært vanskelig å overse de utallige overgrepene mot vår gruppe som skjer i religioners navn – også her i Vesten.

Tro er individuelt, men religion er organisering av tro og ideologi. Det finnes mange gode mennesker i verden som er religiøse, men det finnes svært få religioner som ikke har i seg diskriminerende ideologier som kommer til uttrykk i forskjellig grad, og som latterliggjør og karikerer blant annet LHBT-befolkningen, andre livssyn, og andre kulturer. For ikke å snakke om enkelte religioners iboende imperialistiske ideologi som ofte er dypt rasistisk.

Blasfemi er vårt våpen mot denne makten – en makt som fortsatt står sterkt i mange deler av verden.

Fremhevede innlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *