Bilde av en gul posi-it-lapp på lilla bakgrunn. På lappen står ordet «trans» skrevet med lilla tusj.

Om merkelappen «trans»

Dette innlegget er på trykk i oktober-utgaven av Blikk.

En del av de som er med i TV-serien «Født i feil kropp» later til å ha et svært anstrengt forhold til begrepet «trans». Det kommer til uttrykk i et intervju med André på Gaysir, og tas også opp av lederen i HBRS, Tone Maria, i Ekko på P2.

I all sin enkelhet betyr ordet «trans» ikke noe annet enn «på den andre siden». Antonymet til trans er «cis» som betyr «på den samme siden». Dette er betegnelser som kommer fra latin og har tilsvarende sammenheng som «hetero» og «homo» som betyr henholdsvis «ulike» og «like». Alle disse begrepene brukes i vitenskap, i aktivisme, så vel som i dagligtale. Tenk på ord som «transport» og «homogen» for eksempel.

Nyttige ord når man snakker om kjønn

Når man snakker om kjønn, brukes trans om de av som har en annen kjønnsidentitet enn den retningen kroppen ellers har utviklet seg, altså det kjønn man får tildelt ved fødsel. Cis brukes om resten av befolkningen, det vil si de av oss som ikke er trans. Det er selvfølgelig mer komplisert enn det i praksis på individnivå, men vi er nå engang glade i overforenklinger.

Man regner med at både kjønnsidentitet og seksualitet er predisponert og påvirkes av hormoner mens man enda er foster. Hvilken retning kroppen ellers utvikler seg i er også styrt av hormoner, så det ligger ikke noe underlig i dette. Hormonnivåer er sårbare for påvirkning både innenfra og utenfra, og det er svært stor variasjon i resultatene fra denne prosessen.

Samfunnet vårt legger utrolig mye føringer for hva kjønn er og får lov til å være. Selv såkalt biologisk kjønn er noe vi som mennesker har konstruert. Naturen produserer nemlig ikke kun individer som er klart menn eller klart kvinner i henhold til gjeldende normer. Overlappet mellom disse er stort. Et sted hvor disse rigide definisjonene fører til problemer er i toppidrett hvor for eksempel enkelte kvinnelige utøvere har høy testosteronproduksjon. Det forekommer at disse kvinnene diskvalifiseres for å ha en fordelaktig biologi. Det blir litt spesielt da toppidrett i hovedsak består av mennesker med fordelaktig biologi.

Å dytte mennesker som har et manglende samsvar mellom kjønnsidentitet og resten av kroppen inn i en slik naiv forståelse av kjønn er minst like vanskelig og unaturlig som om en skulle gjøre det med hvem som helst ellers. Forskjellen er at for hvem som helst ellers gjør man ikke det. Staten kommer ikke og forteller en ciskjønnet kvinnelig bilmekaniker at hun på grunn av sitt yrke nå er mann. Rikshospitalet kan imidlertid finne på å fortelle en transkjønnet kvinne som er bilmekaniker at hun ikke er kvinne.

Det er viktig å finne sin egen identitet

De fleste av oss finner oss til ro med en eller annen identitet som fungerer og er noenlunde innenfor de rammene vår kultur definerer, selv om mange også ikke gjør det. Det er et klart behov i vår kultur for å løsne på de strenge begrensningene som ligger på kjønn. Feministene og LHBT-aktivistene før oss har utrettet utrolig mye, men vi har fortsatt et godt stykke igjen å gå.

Banner med teksten "Kjønnsmangfold er ingen sykdom" fra paraden i Oslo i 2014

Fra EuroPride2014s Facebook-side. Foto: Oslo Pride / Jan Ove Brenden

mellomtiden er vi som bryter med samfunnets normer for kjønn nødt til å forholde oss til disse, og jobbe videre for å bli kvitt disse begrensende normene og forventningene. Så lenge disse eksisterer er det nyttig med identitetsbetegnelser som «trans».

Trans er ikke bare en fane vi kan samle oss under, det er også noe som er tett knyttet til våre historier og den personlige opplevelsen mange av oss har gått igjennom. For noen handler det bare om å få lov til å ha et kjønnsuttrykk som bryter med samfunnets normer, for andre handler det om å bli anerkjent som den kjønnsidentitet man har, og for noen igjen handler det om å korrigere de ytre kjønnskarakteristikkene kroppen vår har. Dette handler ikke bare om hvordan andre ser oss, men også om hvordan vi ser og forstår oss selv.

Et ord vi kan samle oss under

Trans er ikke i seg selv et kjønn. Trans sier noe om hvilken historie vi har, men definerer ikke vårt kjønn mer enn for eksempel hudfarge gjør det; eller andre måter å klassifisere mennesker på som vi vektlegger på godt og vondt. Noen velger å gjøre trans eller cis til en del av sitt kjønn, men det er noe hver enkelt står fritt til å bestemme selv. Når vi som aktivister snakker om trans og cis, snakker vi om det som karakteriserer hver gruppe i forhold til kjønnshistorikk og medisinske og samfunnsmessige utfordringer.

Cis-begrepet er også et viktig begrep når vi snakker om strukturene i samfunnet som mennesker med transhistorikk møter. De fleste ciskjønnede mennesker opplever ikke de utfordringene vi som gruppe møter, og har altfor ofte heller ikke spesielt forståelse for vår situasjon. Det er mye enklere å være cis i et samfunn hvor kjønn er noe av det vi er aller mest opptatt av. Dette kalles cis-privileget.

Det er trist at det å anerkjenne at vi er en gruppe, om enn en bred og sammensatt gruppe, og at vi har felles utfordringer i samfunnet vi ønsker å bekjempe for å gjøre livet lettere for de som kommer etter oss, av enkelte blir sett på som stigmatiserende. Vi løser ikke disse utfordringene ved å bli en del av problemet. Det er på ingen måte obligatorisk å engasjere seg i kampen, eller å bruke transbegreper om seg selv, det er opptil hver enkelt, men å angripe helheten og kampen for anerkjennelse er å kaste babyen ut med badevannet.

Fremhevede innlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *