Tegning med en mann som står på Mars og en kvinne som står på Venus.

Født i feil kropp?

I går hadde en ny dokumentarserie om 14 transseksuelle premiere på TV2. Serien har fått den noe uheldige tittelen «Født i feil kropp». Det er Harry Benjamin Resurssenter (HBRS) som har tatt initiativet til denne serien, og deres innflytelse er lett å se allerede i første episode. HBRS er pasientorganisasjonen til klinikken på Rikshospitalet som skal behandle transseksuelle i Norge.

Jeg skal ikke si så mye om menneskene som er med i serien, fordi det er ikke dem jeg er kritiske til. Det er både tøft gjort og nødvendig at flere står fram, men det er behandlingsapparatet de har vært igjennom jeg ønsker å si noe om. Det er nemlig svært få som faktisk får den hjelpen de trenger.

Rikshospitalet operer etter en utdatert definisjon av hva det vil si å være transseksuell. Denne er knyttet til en diagnose, og kun denne diagnosen gir rett til behandling. (Det er en separat diagnose for barn og voksne.) Problemet med diagnosen er at den stilles blant annet på bakgrunn av hvordan man fremstår i forhold til en konservativ, tradisjonell forståelse av kjønn. Kravene man stiller er nærmest som tatt ut av en 50-talls svart/hvitt-film når det kommer til stereotypiske kjønnsroller. En transkvinne jeg kjenner fikk for eksempel beskjed om at det å ønske å studere realfag ikke var feminint nok. De hadde kanskje hatt godt av å vite at 40% av søkerne til fysikkstudiet på Universitetet i Oslo i år var kvinner. En transmann fikk trøbbel fordi han hadde født barn. Men man har alltid stilt strengere krav til de som er trans enn til folk flest.

Man krever også at personer som ønsker behandling har et betydelig ubehag med å leve med manglende samsvar mellom kjønnsidentitet og ytre kjønnskarakteristikker. Det er jeg også svært kritisk til. Burde det ikke være godt nok at man vet hva ens egen kjønnsidentitet er? Hvorfor må man vente til man har pådratt seg alvorlige sekundære psykiske lidelser før man får hjelp?

I tillegg til dette forventes det også at de som oppsøker hjelp ønsker både hormoner og kirurgi, inkludert sterilisering. Sterilisering er et krav for at folkeregisteret skal anerkjenne din kjønnsidentitet, men det er ganske mange som ikke ønsker sterilisering eller operasjon. Den internasjonale behandlingsstandarden Standards of Care 7 (SoC7) er heller ikke enig i disse kravene. Hvilken medisinsk behandling man får bør være i trå med personens eget ønske. Rikshospitalet krever imidlertid et ønske om«full pakke», ellers er du ikke «transseksuell nok». De opererer nemlig fortsatt mer eller mindre etter den utdaterte definisjonen av «ekte transseksuell» som Harry Benjamin utviklet i 1966. Harry Benjamin foreslo selv at de som ikke levde opp til denne gullstandarden burde få tilgang til hormonbehandling, noe Rikshospitalet ikke tilbyr.

Rikshospitalet overprøver altså transpersoners egen selvdefinerte identitet når de nekter behandling til de som ikke passer deres definisjon. Dette er en praksis som også finnes i andre land, og er kjent i trans-kretser som «gatekeeping». Denne dørvaktrollen som en del helsepersonell påtar seg har transpersoner kjempet mot i snart tre generasjoner. Det finnes veiledninger på internett for hvordan man må fremstå for å «lure systemet» slik at man kan få tilgang til hormoner. Mange selvmedisinerer også, noe som kan være risikabelt om man ikke får den riktige medisinske oppfølgingen.

Mange ønsker ikke hormoner heller selvfølgelig, og mange ønsker både hormoner og operasjoner. Dette handler ikke om hva som er riktige ønsker, men om friheten til å bestemme over sin egen kropp uten at noen skal bruke dette til å ta ifra deg din identitet. Valgfriheten og råderetten over egen kropp overprøves av en klinikk med definisjonsmakten i den ene hånden og døra i den andre. Passer du ikke inn, så er det ut. Jeg kjenner til flere som har løyet for å komme noen vei på Rikshospitalet. De fleste vil nok allikevel si at når man må lyve for å få den hjelpen man trenger, så er det noe alvorlig galt med systemet.

Hvorfor lar man ikke bare være å oppsøke Rikshospitalet? Vel, for mange handler dette om overlevelse. Det kan være svært psykisk slitende å leve med manglende samsvar mellom kropp og kjønnsidentitet i et samfunn som vårt hvor kjønn har et slikt enormt fokus. Selv om man ikke nødvendigvis har det vanskelig i utgangspunktet, blir dette som oftest verre med årene, og mange velger til slutt å oppsøke hjelp. Flertallet, rundt 80%, får døra slengt i trynet på Rikshospitalet. Selvmordsraten er svært høy blant transseksuelle. I USA ligger raten på forsøkte og fullførte selvmord på rundt 40%. Jeg vet ikke om vi har tall på dette i Norge. Å ikke hjelpe disse menneskene er etisk uforsvarlig.

Så, hva med «feil kropp»?

Tokjønnstenkningen står sterkt i Harry Benjamins og Rikshospitalets underliggende ideologi. Tokjønnsmodellen er idéen om at mennesker kun kommer i to kjønn med forskjellige sett egenskaper, evner og væremåte. Et syn som ikke er spesielt underbygget av vitenskapen, noe jeg har skrevet om før. Skal man passe inn i deres verdensbilde må man ha kropp til den ene boksen og resten i den andre. Gitt menneskelig moderne kunnskap om biologisk og sosialt mangfold, er dette en ganske utdatert måte å dele inn mennesker på.

De aller fleste, om de tenker seg om, kjenner mennesker som faller utenfor disse boksene men allikevel er relativt komfortable med det kjønn som ble satt på fødselsattesten deres. Spesielt innenfor skeive miljøer finnes det utrolig mye variasjon, men de aller fleste av oss kjente vel en og annen «tomboy» da vi vokste opp. Mennesker er ikke sauer som kan jages inn på bås. Enkelt og greit.

Rent biologisk starter alle fostre ut som kjønnsnøytrale. Et lite antall gener setter deretter i gang hormonproduksjonen, som igjen sender kroppen vår i den ene eller den andre retningen langs en akse med forskjellig type reproduksjon som ytterpunkter. Mye kan skje underveis siden hormoner påvirkes av så mangt; både av interne og eksterne faktorer. Det er god grunn til å tro at både seksualitet og kjønnsidentitet også påvirkes av disse samme prosessene når hjernen på kritiske stadier utsettes for disse samme hormonene. Man blir predisponert for en gitt seksualitet og kjønnsidentitet. Svært mange mennesker har en annen seksualitet enn heterofil (som defineres utfra kjønn), og en god del har også en annen kjønnsidentitet enn den retningen som resten av kroppen tar (fenotypisk kjønn).

Å si at man er født i feil kropp blir da, tatt bokstavelig, ganske absurd. Man kan si at man er utsatt for feil type hormoner, siden hvem vi føler vi er sitter i hjernen vår, men man er som individ et produkt av både sine egen kropp og miljøet man vokser opp i. Hormoner er i de fleste tilfeller en smal sak å korrigere, og burde være noe som man fikk tilgang til etter en evaluering av kvalifisert helsepersonell uten å måtte gå gjennom en lang, tung og møysommelig prosess på Rikshospitalet. For mange er det alt som skal til, og det finnes heldigvis leger i dette landet med kompetanse som gjør den jobben Rikshospitalet ikke gjør. Uten dem er det mange av oss som ikke hadde klart oss særlig bra, eller i det hele tatt.

Jeg skjønner at for mange er «feil kropp» en enkel måte å beskrive en kompleks og personlig problemstilling. Jeg har ikke så store problemer med det, og til og med Emma på 13 fra serien var klar over nyansene i en slik forenkling i gårsdagens program. Jeg er mer kritisk til den svært problematiske bås-tenkningen som ligger bak slike begreper fra HBRS og Rikshospitalet sin side, og hvordan denne spesifikke opplevelsen av å være trans skaper et betydelig klasseskille mellom de som får behandling og de som står utenfor og må kjempe videre på egen hånd, og for egen regning — om man i det hele tatt har råd.

Se også:

Oppdatert 20/8 med noen presiseringer, kildehenvisninger og rettet skrivefeil.

Fremhevede innlegg

Kommentarer

  1. Thea sier:

    Veldig godt skrevet og det er ikke ofte jeg kommer over bloggere som er informert angående rikshospitalet og HBRS generelt. Jeg fikk avslag på behandling hos riksen siden jeg ikke passet 100% inn i de stereotypiske bildene de har av mann og kvinne.

    1. Veronica sier:

      Takk for kommentar :)

      Jeg kjenner mange som har kjempet en lang kamp med Rikshospitalet – også mennesker som har fått behandling privat, inkludert operasjon, og allikevel ikke fått endret juridisk kjønn fordi klinikken begynte å nekte å skrive disse brevene som Folkeregisteret forlanger. Resultatet ble til slutt at Helsedirektoratet måtte ta hånd om dette selv.

      Jeg passet ikke inn i deres modell heller. Var ikke i nærheten en gang. Jeg kom ikke så langt at jeg ble henvist dit engang fordi jeg var såpass kritisk til systemet at han som skulle henvise meg nektet å gjøre dette. Heldigvis finnes det alternativer. Så får vi håpe at ekspertgruppa som evaluerer dagens ordning kommer med en konklusjon aom fører til radikale endringer i tilbudet; inkludert praksis for endring av juridisk kjønn.

  2. Anders Trygg sier:

    Hei, deter trist at så mange mennesker blir utsatt for en helt unødvendig og meningsløs kategorisering der seksualitetens begreper mann og kvinne er styrende. Vet ikke hvert eneste individ at det ikke finnes noen skarpe grenser? Jeg vil si det så sterkt som at alle mennesker føler en form for tiltrekning til sitt «eget» kjønn i situasjoner. Vennskap er egentlig at vi er sammen med folk vi synes om. Homofobi gjør at det jeg beskriver her vekker reaksjoner. Ærlighet overfor seg selv og andre synes å være fravæende. Flott blogg du har, bra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *