Bilde av trans-flagget med blå, rosa og hvit stripe.

Feminisme i et transperspektiv

Ordet «trans» betyr «på motsatt side» og brukes som prefiks i mange ordsammensetninger. I forbindelse med kjønn beskriver «trans» en kjønnsidentitet som faller utenfor den man ble tildelt ved fødsel. Det språklige motstykket til «trans» er «cis» som betyr «på samme side», og i denne sammenhengen brukes denne betegnelsen om mennesker som i stor grad identifiserer seg med det kjønn man fikk tildelt.

En del har protestert mot å betegnes som «cis», og ser ikke helt poenget med å lage en merkelapp for såkalte «normale». De fleste aksepterer allikevel ordet «heterofil», en betegnelse med tilsvarende opphav. «Cis» er et relativt nytt begrep for å beskrive kjønn, og ble tatt i bruk på midten av 90-tallet.

Man kan si mye om bruk av merkelapper, men skal man formulere teorier rundt kjønnsidentitet er de essensielle. Det er ingen klar grense mellom det å være cis eller trans, og som med alle identiteter må man avgjøre for sin egen del hvor man lander i spekteret mellom disse. Det finnes like mange identiteter som det finnes mennesker, og mange faller ikke inn under den normative tokjønnsmodellen i det hele tatt.

Kjønn er først og fremst komplisert

Kjønn består av flere elementer. En grovinndeling er kroppslig kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Siden en eller flere av disse kan være annerledes enn tildelt kjønn er det ganske mange måter å bryte med tildelt kjønn på; det man på bakgrunn av en overfladisk vurdering blir tildelt ved fødsel, og som legger grunnlaget for juridisk kjønn.

Det er jo selvfølgelig ikke er noe galt i å være cis, men mennesker som er det har som oftest ikke så lett for å forestille seg hvordan det er å ikke være cis. Janet Mock sier i sin nye bok Redefining Realness: «Most cis people rarely question their gender identity because the gender binary system validates them, enabling them to operate without conflict or correction.» Det blir litt på samme måten som at jeg som hvit ikke går rundt og kjenner på at hudfargen min har noen negativ betydning for hvordan andre mennesker forholder seg til meg. De fleste av oss har vel fått med seg at ikke alle har det slik. Jeg har nemlig en fordel av det faktum at jeg er hvit. Det er ikke min feil at jeg er hvit, men det er mitt ansvar å bidra til å motarbeide de strukturer i samfunnet som skaper forskjeller basert på etnisitet.

Det er mange som kjenner på at kjønnsrollene er restriktive, men kjønnsidentitet ligger på et enda mer grunnleggende nivå og handler om ens innerste oppfattelse av hvem man er. Mennesker som ikke føler seg hjemme i tildelt kjønn har eksistert til alle tider, og i noen kulturer har man flere typer kjønn enn «mann» og «kvinne». Eksempler på slike er Thailand, India og flere stammer av den Nord-Amerikanske urbefolkningen. I vår kultur har vi en tendens til å dele alle inn i motpoler som mann eller kvinne, heterofil eller homofil, ciskjønnet eller transkjønnet, og så videre. En ciskvinne og en transkvinne er henholdsvis de som ble tildelt kjønnet «kvinne» og «mann» ved fødsel, men har en kvinnelig identitet, og tilsvarende for cismenn og transmenn. Ingen av disse inndelingene er i virkeligheten så svart/hvitt, men representerer alle et spekter mellom ytterpunkter.

Mange vil protestere nå og si at man kan kanskje ha en kjønnsidentitet som bryter med det samfunnet forventer, men kroppslig er man enten mann eller kvinne. I realiteten er ikke engang kroppslig kjønn så entydig. Kjønnsdimorfisme i mennesker styres av hormoner, og sender et kjønnsnøytralt foster i den ene eller andre retningen. XY betyr ikke alltid mannlig kropp, og XX ikke alltid kvinnelig kropp. Av og til lander man midt i mellom, eller på motsatt side av denne definisjonen. Dette kalles intersex, og intersex er ikke alltid synlig utenpå. Måten naturen lager kjønnede kropper på fører til en naturlig variasjon av kjønnede trekk, og hjernen er i aller høyeste grad en del av kroppen og påvirket av de samme prosessene.

Mennesker som har mistet et lem kan av og til føle fantomsmerter i den delen av kroppen som ikke lengre finnes. Over 60% av transmenn har opplevd fantomfølelser i en penis som ikke er der. Tilsvarende tall for cismenn som har mistet penisen er også rundt 60%. For transkvinner som er operert er tallet rundt 30%, en klar forskjell. Lignende statistikk finnes for fjerning av bryster. For mange transpersoner er det å justere på kroppens kjønnsutvikling gjennom hormoner med på å kraftig dempe ubehaget man opplever ved at kroppen en har ikke samsvarer med det bilde og kart hjernen har av den. Det er forøvrig også mange cispersoner som bruker hormoner i trå med sin kjønnsidentitet, så dette er ikke noe som er unikt for transpersoner. En transperson som endrer på kroppens kjønnskarakteristikker betegnes som oftest som «trasseksuell», der «seksuell» henspeiler på engelske «sex» for kroppslig kjønn.

Transseksualisme er et kontroversielt tema

En av de første som forsøkte å beskrive transseksuealisme var Harry Benjamin som i 1966 ga ut boken «The Transsexual Phenomenon». Et av hans hovedfokus var å identifisere såkalte «ekte» transseksuelle. Kriteriene som ble brukt for å bestemme om noen var «ekte» transseksuell var i stor grad basert på tradisjonelle kjønnsstereotyper, som på den tiden også inkluderte et mål om å «kurere» pasienten for homofili.

Man hadde frem til da prøvd seg en del frem med å behandle transseksuelle med hormoner, og de som oppsøkte Harry Benjamin hadde selvfølgelig etter hvert lest boken hans og visste nøyaktig hvordan de skulle fremstå for å få tilgang til behandlingen de ønsket. Tilsynelatende så passet derfor pasientene bra inn i hans modell av hva en «ekte» transseksuell var, noe som styrket hans tro på sin egen teori. Denne måten å produsere «korrekte» transseksuelle på har bestått til den dag i dag. I Norge består den offentlige behandlingsprosessen fortsatt av å identifisere slike «ekte» transseksuelle gjennom en vurdering opp mot utdaterte kjønnsrollemønstre for å bestemme om pasienten er nok «motsatt kjønn». Man snakker ofte i miljøet om å «komme seg gjennom», akkurat som om dette handler om å bestå en eksamen. Ca 80% «stryker» til denne eksamenen, og stereotypene og tokjønnshegemoniet får regjerer videre gjennom de som slippes igjennom nåløyet.

Transmannen Stephen Whittle, som var medlem av Radical Lesbian Collective på 70-tallet, og senere sto frem som trans, beskrev ekspertenes forsøk på å forklare hvem han var som:

… a diarrhea of theories, none of which fit my, not fantastic but also not awful, experience of childhood and life. However what I did know, on both occasions, was that trans people had to ‘pass’ the ‘examinations’ of the psycho -‘experts’, who acted as the gate keepers to the medical professionals who would provide the hormones and surgery that I knew were essential to not only enhance my life, but in order to keep me alive.

Transkritisk feminisme er diskriminering

Av Harry Benjamins og andre akademikers arbeid ble den stereotype transseksuelle født ut av desperasjon, tilpasning og en subjektiv utvelgelsesprosess. En selvbekreftende og selvrepoduserende stereotypi. At denne stereotypien var dypt fundamentert i det som etter hvert ble anset som diskriminerende kjønnsroller var noe en del feminister fanget opp. Feministen Janice Raymond baserte sin kritikk av transseksuelle kvinner på disse stereotypiene og produserte en av de mest transmisogynistiske beskrivelsene i den akademiske historie da hun i 1979 skrev: «All transsexuals rape women’s bodies by reducing the real female form to an artifact, appropriating this body for themselves.» I 1983 skrev Sandy Stone et manifest med den sarkastiske tittelen The Empire Strikes Back hvor hun svarte Janice Raymond. Hun påpeker der hvordan litteraturen som omhandlet transseksuelle på den tiden hadde lite eller ingenting med virkelige transseksuelle å gjøre.

Raymonds ekstreme beskrivelsen har dessverre vært toneangivende for en del feministers holdninger til transseksuelle. Hun så på transkvinners eksistens som et forsøk på å invadere kvinners sfære: «… to colonise feminist identification, culture, politics and sexuality». Å tro at transkvinner går gjennom den tunge prosessen det er å få bekreftet sin kjønnsidentitet bare for å kunne invadere kvinners sfære er mer enn litt konspiratorisk. Det handler først å fremst om å få lov til å være seg selv. Andre, tidligere transkritiske feminister som Gloria Steinem har endret syn siden 70-tallet. Hun uttalte i 2013 at transpersoner «are living out real, authentic lives. Those lives should be celebrated, not questioned.»

Transmisogyni

Transkritikere er mest opptatt av transkvinner, noe som understreker at dette har mer enn bare med kjønnsoverskridelse å gjøre, men også hvilken retning denne kjønnsoverskridelsen tar. Det vil si mot det kvinnelige og feminine. Derfor bruker man ofte begrepet «transmisogyni» om slike ytringer. Ciskvinner som både identifiserer seg som kvinner og har et kvinnelig kjønnsuttrykk burde tenke seg om to ganger før de kritiserer transkvinner for å gjøre nøyaktig det samme, og spørre seg hvorfor det er greit for noen, men ikke for andre. Ciskvinner med et mer maskulint uttrykk burde også tenke seg om to ganger før man kritiserer både feminine ciskvinner og transkvinner for deres uttrykk. Vi lever nemlig i et maskulin-sentrisk samfunn som verdsetter maskulinitet høyere enn femininitet. Julia Serano skriver i sin siste bok Excluded: «What we as feminists should be challenging is compulsory femininity, rather than femininity itself.»

Media hjelper ikke akkurat på dette med marginalisering av transpersoner, og da igjen spesielt transkvinner. De har en tendens til å latterliggjøre og karikere. En av de mest transfobiske filmene i nyere tid er Ace Ventura: Pet Detective. Et av de sentrale elementene i filmen er at transkvinner er gale, ufattelig ekle, og ikke minst fritt frem for mobbing, latterliggjøring og objektifisering. Det er dessverre en holdning som er helt legitim å ha i store deler av samfunnet. Ved å fremstille transkvinner som karikaturer fratar man en hel gruppe deres individualitet og menneskeverd, mens man tillater seg å seksualisere og objektifisere transkvinner på en måte som man ville reagert kraftig på om det hadde vært en ciskvinne.

Transkvinners bidrag til feminismen

Det aller meste ved vår tradisjonelle forståelse av kjønn er konstruert av vår kultur, og relativt lite av dette underbygges av biologien. Både Rebecca Jordan-Young med boken Brain Storm og Cordelia Fine med boken Delusions of Gender har kritisert de antagelsene samfunnet gjør om kjønn basert på en mangelfull forståelse av biologi, nevrologi og psykologi. De kritiserer også de missforståelsene som trenger inn i vitenskapen fordi forskere kan lite om kultur og samfunn og ikke utfordrer sine egne antagelser i stor nok grad. Allikevel er mye av det feministisk teori har sagt i mange tiår etter hvert blitt ganske godt underbygget av empirisk vitenskap.

Vi har alle en kjønnsidentitet, og selv om mye av det vi forholder oss til er konstruert av vår kultur, så graviterer vi mot en identitet og et uttrykk som resonerer med hvem vi er innerst inne. Av og til må man bryte barrierer for å komme dit, og det kan ha sin pris. De som mener at kjønn er helt og holdent konstruert finner det vanskelig å forene dette synet med det faktum at transpersoner finnes, men samtidig viser transpersoners eksistens at kjønn er langt fra så simpelt som reduskjonistiske, tradisjonelle normer vil ha det til. I tillegg til å gi innsikt i hvor skillet mellom «født sånn» og «blitt sånn» kan gå, er transpersoner en av de minst normative gruppene i samfunnet. Mange av oss utfordrer både kjønnsroller, kjønnsdeterminisme og essensialisme, og har ofte en mye mer åpen seksualitet enn cispersoner.

Som i alle grupper finnes det selvfølgelig en del av oss som faller inn i samfunnets normer, men å si at vi dermed underbygger disse, som mange gjør, er å ignorere det flertallet av oss som faktisk går gjennom veldig mye for å bryte ut av dem, og i prosessen får et unikt perspektiv på disse kjønnsrollene. Som transkvinne kan jeg skrive under på at det er en fundamental forskjell på å møte samfunnet som kvinne i forhold til mann. Å miste mannsprivilegiet fullstendig er en ganske unik opplevelse, og for å være ærlig utrolig frustrerende fordi det er ikke noe jeg har måtte forholde meg til før. Om man ikke blir feminist av det, så vet ikke jeg.

Feature-bilde fra Facebook via ckom.com.

Denne artikkelen ble først publisert i Feministisk forums magasin Føniks den 11. april 2014.

Fremhevede innlegg

Kommentarer

  1. Live sier:

    Utrolig godt skrevet! og ikke minst aktuell mtp MGP i helgen og latterlige avisoverskrifter :) Jeg synes du burde få spredt det inn i aftenposten eller dagsavisen!

    1. Veronica sier:

      Takk for det :)
      Ja, kanskje, men de forlanger stort sett at ting ikke er publisert før, og dette er opprinnelig skrevet for Feministisk forum.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *