Kjønnsuttrykk og kjønnsroller

Nå har jeg skrevet noen innlegg hvor jeg diskuterer en del myter om kjønnsforskjeller og hvorfor hva kvinner og menn er flinke til i hovedsak har med hva som er sosialt akseptert for de respektive kjønn å gjøre. Det har blitt påstått av enkelte at jeg dermed sier at det ikke finnes forskjeller mellom kvinner og menn i det hele tatt, men det er en overforenkling av det jeg sier, og ignorerer hovedbudskapet mitt: «kvinner» og «menn» er en utrolig dårlig måte å dele inn mennesker på, i hvert fall om man mener at denne inndelingen ikke bare er en grovinndeling, men endelig.

Noen peker på dette med å føde barn som en klar forskjell på kjønn, men da ignorerer man kvinner som av en eller annen grunn ikke kan få barn, og man ignorerer det faktum at det finnes transmenn som kan. Men det er ikke det jeg har tenkt å diskutere denne gangen. Jeg har heller tenkt å angripe dette med kjønn og sosialisering fra motsatt ende.

Sosialt konstruert?

Noen hevder at kjønn i sin helhet er sosialt konstruert, altså noe vi har funnet på, og sortert mennesker etter. Dette er en av flere teorier i feminisme, og er en motreaksjon til essensialistiske idéer som at kjønn og kjønnsroller er bestemt av biologien, og at tokjønnstenkningen, idéen at det finnes kun to distinkte kjønn, representerer en klassestruktur med én overklasse, menn, og ėn underklasse, kvinner.

Enkelte feminister, som Janice Raymond, har dratt dette enda lengre og har anklaget transseksuelle kvinner for å underbygge den essensialistiske tokjønnsmodellen ved å gå fra ett kjønn til et annet. I radikalfeministiske miljøer er det fortsatt mange som ser på transseksualisme på denne måten, og dette har gjort seg utslag i ekskludering, trakassering og hatske ytringer. Deres kritikk er basert på en idé om at alle transkvinner er stereotypisk feminine og «fake», en holdning som sjeldent blir utfordret fordi den er ganske vanlig i samfunnet ellers. Transkvinner blir belyst fra alle vinkler og våre kjønnsuttrykk blir grundig gransket og kritisert. Denne kritikken er i hovedsak ikke basert på virkelige transkvinner, men på latterliggjørende stereotypier man ser i media.

Det paradoksale er at de fleste feminister identifiserer seg som kvinner, kler seg som kvinner, og oppfører seg som kvinner. Vi derimot er som oftest oppdratt som gutter, med eller mot vår vilje, påtvunget en maskulin rolle av samfunnet, og om vi er heldige, klarer å bryte med disse og dermed alle tradisjonelle kjønnsrollers regler. Hvem er det som underbygger tokjønnshegemoniet egentlig? Jeg tror ærlig talt ikke det er oss.

Femininitet har også ofte, i samme slengen, blitt utpekt som en annen fiende av feminismen. Tradisjonelt sett har femininitet blitt sett på som svak, underdanig og sensitiv, mens maskulinitet har blitt sett på som sterk, dominant og aggressiv; femininitet er påtatt og falsk (make-up, klær, osv), mens maskulinitet er genuin og naturlig. Å velge å være feminin er da ensbetydende med å frivillig underlegge seg maskulin dominans. Men å kritisere femininiteten i seg selv er fullstendig skivebom. Problemet er at vi lever i et maskulin-sentrisk samfunn som tildeler mennesker disse egenskapene basert på hvilket kjønnsuttrykk vi har og ikke hvem vi er som individer. I lesbiske radikalfeministiske miljøer er denne maskulin-sentriske tenkningen dominerende, og femme og lipstick-feminister er annenrangs. Igjen er kritikken, nå av det feminine, ganske malplassert, og vitner om manglende selvinnsikt.

Men hva er da kjønnsidentitet?

Angelina-Jolies-Daughter-and-Gwen-Stefanis-Son

Problemet med å tenke på kjønnsidentitet som fullstendig konstruert er at transpersoner ikke passer inn i en slik modell. Istedenfor å re-evaluere modellen, går man heller til angrep på oss som gruppe. Den lesbiske seksualiteten har for lengst blitt tatt inn i varmen i feminismen, men ikke uten kamp. Psykologien har kommet frem til at seksuell legning er en sentral del av hvem man er som menneske og dermed ikke en psykisk lidelse som først antatt. Det samme har man omsider kommet frem til med forskjellige trans-identiteter. Akkurat hva som er årsaken til disse er ikke så lett å bestemme, men hormonelle variasjoner som foster er definitivt en aktuell kandidat for både kjønnsidentitet og seksualitet.

Trans-kritiske radikalfeminister mener at transkvinner (det handler nesten aldri om transmenn) finnes bare fordi vi er utilpass med den maskuline kjønnsrollen, og at kjønnsroller derfor er den eneste grunnen til at vi finnes. Denne teorien strider mot erfaringene til de aller fleste transpersoner. Mange uttrykker kjønnsvariant oppførsel lenge før man vet hva kjønnsroller er, og selv om det å være ukomfortabel med tildelt rolle er en del av trans-opplevelsen, så er det ganske mye mer enn det som ligger bak for de fleste av oss. Det finnes en diskontinuitet mellom kroppen vår og vår opplevelsen av hva den burde være. I filmen «The Matrix» snakker man om en projeksjon av sitt indre selv, et slags selvbilde basert på ens indre framfor ens ytre. Det er ikke uten grunn at denne fungerer så utmerket som analogi for vår opplevelse, for en av regissørene, Lana Wachowski, er selv transkvinne. Årsaken til denne diskontinuiteten kjenner man allikevel ikke, men dette er ganske veletablert at denne tilstanden finnes ettersom fagmiljøer har vært oppmerksomme på oss i over 50 år.

Kjønnsidentitet sitter dypere enn kjønnsuttrykk. Men alle som har eksperimentert med kjønnsuttrykk vet at det er noen uttrykk som man er mer komfortabel i enn andre. Jeg er også ganske sikker på at kjønnsuttrykk og kjønnsroller er helt og holdent konstruerte, men det betyr ikke at man ikke kan ha preferanser når disse allikevel finnes. Problemet oppstår når et menneske tildeles disse rollene ved fødsel og frarøves retten til å velge dem selv. Først deler man inn mennesker i jenter og gutter, og ignorerer variasjonene i mellom, deretter låser man menn til maskulinitet, kvinner til femininitet, og resten aner man ikke hva man skal gjøre med, så man tvinger dem inn i en eller annen bås.

Det er ikke noe problem egentlig å kalle noen barn for gutter og noen for jenter. Det viktigste er at dette ikke er begrensende; at man ikke bestemmer hvem som er kvinner og hvem som er menn, hvem som får være feminine og hvem som får være maskuline. Man er den man er, og man burde få lov til å uttrykke seg slik man selv er mest komfortabel. Det er et helt spekter av uttrykk fra feminin til androgyn til maskulin å velge mellom, og alle bør respekteres for sine valg. Så må vi slutte å definere hvilke identiteter som er lov og hvilke som ikke er det, og ihvertfall slutte med klasseskille.

Selv om jeg har kritisert feminisme i dette innlegget så betyr ikke det at all feminisme mener disse tingene. Tvert i mot. Såkalt third wave feminisme som oppsto på begynnelsen av 90-tallet har tatt et oppgjør med mye gammel tankegods. Heia feminisme som er for alle!

Fremhevede innlegg

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *