Om sykliggjøring

I private fora har enkelte kritisert kronikken i NRK ytring om Hornes uttalelse for å ønske å ta fra transseksuelle, og som trenger dagens behandlingssystem for å overleve, dette tilbudet. Det er klart at det finnes en del av disse også, kronikken nevner de blant annet, men de utgjør ikke alle på spekteret av transidentiteter. Langt derifra.

Difference is Not Disease

Original bildetekst: Kelley Winters at the Reform GID Now protest poster party, hosted by Danielle Askini in San Francisco. Photo by Lisa Gilinger.

Som jeg diskuterte i et annet innlegg så hersker det i dag en sykeliggjøring av trans* personer i Norge som innebærer at det forventes at man har en lidelseshistorie. Det er en god del leger, psykologer og psykiatere som mener at uten at du lider så skal du ikke få tilgang til noen form for kjønnsbekreftende behandling. Jeg har selv møtt en av disse, og måtte rett og slett finne hjelp andre steder.

Jeg har aldri lidd av å være transseksuell, verken før eller etter behandling med hormoner. Hadde jeg ikke søkt hjelp hadde jeg ganske sikkert fått psykiske problemer senere i livet, for det å gå konstant rundt og være ukomfortabel i sin egen kropp sliter i lengden. Skal det være nødvendig å vente til man ikke lengre er fungerende før man får et tilbud om hjelp? I tillegg så er det et faktum at jo senere i livet man begynner på en slik behandling, jo dårligere virker den, og risikoen for skuffelse og påfølgende depresjoner øker betraktelig.

Dessverre er det også en rekke transseksuelle som ikke kan se forbi sin egen historie og dytter på oss andre denne opplevelsen av å lide. Det er gjerne de som helt eller delvis forsvarer dagens system med diagnoser og sykliggjøring. For meg må de gjerne ha diagnoser for dette, det gir forsåvidt mening for de det gjelder, men nå er hele greia baklengs. Du må ha lidelsen først for å få diagnosen og for å bli trodd som transseksuell, for så å få tilgang til for eksempel hormonbehandling eller anbefaling for kirurgi.

Jeg har en trans* identitet. Det vet jeg best selv. Ingen andre kan fortelle meg at det ikke stemmer, like lite som noen kan diktere min seksuelle legning, eller andre egenskaper ved meg som person. Jeg ønsker kjønnsbekreftende behandling, og så lenge jeg er psykisk frisk bør jeg bli trodd og få den behandlingen jeg ønsker. Heldigvis finnes det mennesker som møter oss på akkurat den måten. De jobber ikke for staten. Der må man være syk først. Eventuelt late som om man er syk som noen også må gjøre.

Fremhevede innlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *