Om skolegudstjenester

På Vårt Lands hjemmesider kan vi i dag lese at Utdanningsforbundet vil fjerne skolegudstjenesten. Begrunnelsen deres er at skolegudstjenester kan virke stigmatiserende og motvirke god integrering. De legger til grunn at gudstjenester er religionsutøvelse, og ikke bare religionsorientering. Det kan jeg si meg enig i.

Utdanningspolitisk talskvinne i KrF, Dagrun Eriksen, skjønner ikke denne begrunnelsen ifølge Vårt Land. Hun mener at Utdanningsforbundet «skyver muslimer og ikke-kristne foran seg» og hun mener at «vi er blitt krampaktige, usikre og utrygge i møte med troen i dag.»

For det første er hensynet til muslimer og ikke-kristne ikke noe man «skyver foran seg». Det er høyst relevant å ta hensyn til barn og unge som ikke kommer fra kristne familier. Det blir fryktelig navlebeskuende å forlange at alle skal ta hensyn til kristne, men mene at det er helt greit at kristne ikke tar hensyn til andre. Dette er ikke krampaktig, det er snakk om å ikke ekskludere noen.

Hun sier videre at «troen bør […] være synlig i det offentlige rommet, og der har skolegudstjenesten en viktig rolle å spille.» Ja, hvorfor det? Hvorfor er tro viktig i det offentlige rom? Tro er en personlig sak. Trosutøvelse har uansett allerede sin plass i det offentlige rom, nemlig i kirken under ordinære gudstjenester. Vi får den også stadig dyttet på oss gjennom TV og radio, så det mangler ikke på synlighet. Kan vi ikke holde skolene til det de er til for: undervisning? Det man trenger å lære om religion lærer man allerede i RLE-faget.

Jon Magne Lund fra Vårt Land sier i en kommentar om argumentet til Utdanningsforbundet at

Dette er en form for vikarierende argumentasjon som ikke oppleves overbevisende. Skolegudstjenester er en verdifull del av vår tradisjon som bør bevares, og det kan skje uten at noen blir stigmatisert eller at integreringen blir skadet. Utdanningsforbundet vil frata de kristne elevene – og de utgjør et stort flertall – retten til å praktisere sin religion.

Slik ser altså verden ut inne i kristen-bobla. Å gjøre skolen fri for forkynnende religionsutøvelse er altså å krenke de kristne elevene. Hva med krenking av de ikke-kristne? I kristen-bobla er det tydeligvis, ifølge Lund, helt greit å diskriminere mindretallet fordi «kristne elever er i flertall». Jeg er langt fra sikker på at det er sant med mindre man har definert «kristen» som «medlem av statskirka». Hvorfor må vi ha religionsutøvelse i skolen i det hele tatt? Det finnes religiøse tilbud for kristne i enhver krok av dette landet. Vi har mer kirker og bedehus enn vi klarer å bruke. Praktiser i vei av hjertens lyst. Ingen fratar kristne barn – eller rettere sagt barn av kristne foreldre – noen ting som helst. Det er for meg helt åpenbart at Utdanningforbundets argument er høyst relevant og langt fra et «vikarierende argument». Vikarierende for hva i tilfelle?

Nei, om det finnes et vikarierende argument i denne debatten så er det argumentet om «den kristne kulturarven». Joda, vi har mye kultur og tradisjoner som er knyttet til kristendommen, spesielt etter at all kultur fra før kristendommen ble utradert – kristendommen har alltid vært en kultur-parasitt med sin imperialistiske trang til misjonering – men hva så? Det er ikke snakk om å rive kirker og avskaffe påsken og den kristne julefeiringen her. Det er snakk om at religionsutøvelse ikke har noe å gjøre i en allmenn skole. Enkelt og greit. Tradisjon-argumentet er virkelig et vikarierende argument. Det vikarierer for misjonstrangen. Gudstjeneste er religion først og fremst. Kall en spade for en spade sier nå jeg og ikke hjem dere bak ordet «kultur».

Blogginnlegget er også publisert på skepchick.no.

Fremhevede innlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *