Hva er så vanskelig med kjønnsnøytrale pronomen?

Professor i lingvistikk Janne B. Johannessen mener i en artikkel i Aftenposten den 3. juli at det er for mye bry å bruke kjønnsnøytrale pronomen i det norske språket. Hun skjønner at det finnes mennesker som faller utenfor den normative tokjønnsmodellen, men det er allikevel for mye bry å ta hensyn til disse. Er det virkelig det?

Det er på sin plass å påpeke at det er mer enn bare de med en ikke-normativ kjønnsidentitet som kan ha nytte av denne moderniseringen av språket. Pronomenet som oftest blir brukt når det er snakk om en tenkt person der kjønn er irrelevant er «han». Bruker man mot formodning «hun», ja så risikerer man å bli kritisert for å være «politisk korrekt».

Simone de Beauvoir, ei av de sentrale kvinnene i moderne feminisme, gikk så langt som å si at kvinnen er redusert til «det annet kjønn» og er definert i henhold til hennes manglende mannlighet. Samfunnet har blitt litt bedre siden 40–tallet, men maskulinitet og mannlig heteroseksualitet er fortsatt idealet som alt dreier seg om. Å kunne referere til en tenkt person i en tekst som «hen», for eksempel, fjerner hele denne fargingen av språket og dermed et stadig fokus på det maskuline.

I debattene rundt temaet «kjønn» dukker det også opp andre problemstillinger. I dag er det slik at man ved fødsel tildeles enten kjønnet «gutt» eller «jente», et personnummer som reflekterer dette, og det forventes at man vokser opp og blir henholdsvis «mann» eller «kvinne». Den tradisjonelle og normative tokjønnsmodellen legges til grunn for denne praksisen. Den er basert på en antagelse om at menn og kvinner er distinkte og seksuelt komplementære klasser av mennesker. Det er en ekstrapolasjon av den biologiske reproduksjonsevnen, en reduksjonistisk modell som I essens reduserer menneskers identitet til deres kjønnsorganer.

Bjørn-Kristian Svendsruds svarer Johannessen i et debattinnlegg i Aftenposten den 9. juli hvor han argumenterer for en inkluderende holdning til transpersoner og pronomenet «hin» og lurer på hvorfor dette er så problematisk å bruke. Debatten i kommentarfeltet er en klar indikasjon på at den heteronormative tokjønnsmodellen sitter så dypt i folk flest at den ikke bare tas for gitt, men den blir til og med presentert som en vitenskapelig etablert sannhet. Et ubestridelig biologisk faktum.

Biologen Anne Fausto-Sterling har forsket på hvordan mennesker utvikler både kjønnskarakteristikker og kjønnsidentitet, og hvordan det ikke nødvendigvis er en direkte korrelasjon mellom kromosomer og utvikling av eksterne og interne kjønnskarakteristikker. I tillegg har hun forsket mye på hva som skjer om disse komplekse prosessene ikke forløper som forventet og resulterer i et barn med blandede karakteristikker. En tilstand som kalles «intersex». Hun konkluderer med at det er en betydelig biologisk variasjon i menneskers utvikling av disse karakteristikkene. Kjønn er langt fra svart/hvitt.

Man hører stadig i debatter at folk påstår skråsikkert at menn har XY-kromosomer og kvinner har XX og at kjønn dermed er «lett». Man sier dette uten å faktisk vite hvilke kromosomer man selv har, men antar bare at de sammenfaller med ens egen kjønnsidentiteten. I Norge fødes det hvert år 12-15 barn med kjønnsorganer som er såpass vanskelige å klassifisere at kirurgiske inngrep anses som nødvendig for å «finne barnets kjønn», en praksis mange er strekt kritiske til da det som oftest har betydelige konsekvenser for barnet senere i livet. I tillegg så anslår man at så mange som 2% av alle mennesker har kjønnskarakteristikker som avviker fra XY-mann og XX-kvinne. Det er et betydelig antall, men er et lite kjent faktum da disse variasjonene i stor grad er usynlige på overflaten og man vet ikke nødvendigvis om det selv.

På toppen av dette kommer den selvopplevde kjønnsidentiteten. For de fleste er den nok mer eller mindre i samsvar med det utviklingsforløpet som ens naturlige hormonproduksjon dikterer, men på langt nær alltid. Rapporten «Alskens folk» som barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kom med tidligere i år anslår at så mange som 20000 mennesker har en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det kjønn de blir tildelt ved fødselen.

Judith Butler, en av grunnleggerne av queer-teori, spør seg om det i det hele tatt er meningsfullt å ekstrapolere kjønnsidentitet og sågar fysisk kjønn fra våre reproduktive egenskapene. Hun mener dette er en hegemoni basert på antagelsen om at heterofile kvinner og menn er det «naturlige» og ønskelige. Biologien gir ikke automatisk legitimitet til en slik tilnærming. Det er ikke noe grunnleggende i menneskers biologi som tilsier at identitet kan forutsies ene og alene basert på kjønnsorganer.

Man har også sterke indikasjoner på at man ikke uten videre kan overstyre et menneskes indre følelse av hvilket kjønn man er og diktere en identitet som en ikke føler seg hjemme i. Et eksempel på dette er David Reimer som ble kjønnsoperert som barn etter en mislykket omskjæring og forsøkt oppdratt som jente. Dette slo dramatisk feil og endte til slutt med hans selvmord. I stedet for å bli et prakteksempel på hvor fleksibel menneskers identitet er, ble dette et tragisk eksempel på hvor vanskelig det er å diktere ens identitet. I tillegg har man alle de som føler såpass mye ubehag med det tildelte kjønn at man ønsker å gjennomgå medisinsk behandling for å få et ytre i samsvar med sitt indre jeg.

Samfunnet er fullt av eksempler på andre som også gjør opprør mot smalt definerte kjønnsroller. For eksempel «metroseksuelle» gutter og «tomboy»-jenter. Verden går fremover, grensene er flyttet, men de er på ingen måte borte. Ting er allikevel i ferd med å bli bedre. Den rød-grønne regjeringen har fått på plass et nytt diskrimineringsvern, og vi har fått et offentlig LHBT-senter. Fremtiden er forhåpentligvis enda mer regnbuefarget!

Fremhevede innlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *